The war against terrorism in Puntland: A battle for the nation.

Terrorism remains one of the greatest threats to Somalia’s stability, progress, and security. While Puntland has been at the forefront of the fight against extremist groups, it is unfortunate that the region stands alone in this critical battle. The war against terrorism in Puntland is not just a battle for one region—it is a fight for the entire Somali nation and the global community. Somalia must stand firm in ensuring that it does not become a breeding ground for extremism, yet the lack of unified national support weakens efforts to eradicate this menace.

The growing threat of terrorism in Puntland

Puntland, a semi-autonomous region in northeastern Somalia, has been a key battleground against terrorist groups like Al-Shabaab and ISIS-affiliated militants. These extremist organizations exploit Somalia’s fragile political situation, weak governance, and economic hardships to expand their influence. They impose draconian laws, commit acts of violence, and threaten the peace and security of ordinary citizens.

Despite Puntland’s commitment to eradicating terrorism, it has received little assistance from the central government. This lack of coordination creates vulnerabilities, allowing terrorists to regroup and continue their destructive activities. Without national unity and comprehensive support, Puntland’s efforts, though commendable, may not be sustainable in the long run.

Puntland’s commitment to counterterrorism

Puntland and SSC-Khaatumo have demonstrated unwavering dedication to combating terrorism through robust security measures, intelligence-sharing, and military operations. The Puntland Security Forces (PSF) have been actively targeting terrorist hideouts, dismantling networks, and preventing the recruitment of young fighters. With the support of international partners, Puntland has managed to weaken extremist groups in key areas, though challenges remain.

In addition to military operations, Puntland has also implemented community engagement initiatives aimed at preventing radicalization. By involving local elders, religious leaders, and educators, the region is working to counter extremist propaganda and promote alternative paths for at-risk youth. However, without national and regional collaboration, these efforts can only achieve limited success.

The consequences of Puntland fighting alone

The fact that Puntland is largely fighting terrorism alone poses serious risks for Somalia as a whole. Terrorism is not confined to one region—it is a national and international threat. If Puntland’s efforts are not reinforced by the central government and other regions, extremist groups may find opportunities to spread their influence elsewhere in the country. This could lead to increased attacks, economic destabilization, and a prolonged security crisis.

Furthermore, without a coordinated national strategy, terrorist groups may exploit divisions between Puntland and the central government. Lack of trust and collaboration weakens the country’s ability to present a united front against a common enemy. A divided Somalia only benefits extremists, who thrive in environments where governance is weak and security forces are fragmented.

The role of the Somali government

The Somali federal government must recognize that the fight against terrorism cannot be left to Puntland alone. A comprehensive national counterterrorism strategy is necessary to ensure that all regions are working together to dismantle terrorist networks. This includes better coordination between Puntland and federal security forces, increased funding for counterterrorism operations, and stronger diplomatic engagement with international partners.

Moreover, the government must address the root causes of extremism, including poverty, unemployment, and lack of education. Many young people join extremist groups not out of ideological conviction, but due to lack of opportunities. A holistic approach that includes economic development, job creation, and educational reforms can help prevent radicalization and offer youth a brighter future.

International Support and Cooperation

Somalia cannot fight terrorism alone. The international community has a vested interest in ensuring stability in the region. Countries such as the United States, the United Kingdom, and Turkey have supported Somalia’s counterterrorism efforts in various ways, including military training, intelligence-sharing, and financial aid. However, more targeted support is needed to strengthen Puntland’s fight against extremism.

Organizations like the African Union Mission in Somalia (ATMIS) and the United Nations should also play a more active role in supporting Puntland’s counterterrorism efforts. This includes increasing logistical support, facilitating dialogue between Puntland and the Somali government, and implementing long-term stabilization programs in affected areas.

A united front against extremism

For Somalia to defeat terrorism, it must stand united. Puntland and SSC-Khaatumo’s fight is not just their own—it is a fight for the nation. The Somali government must step up and work collaboratively with Puntland to ensure a coordinated and effective response to the terrorist threat. Regional cooperation among all Somali states is necessary to prevent extremists from exploiting political and security gaps.

Somali citizens also have a role to play in rejecting extremism and supporting peace-building efforts. Civil society organizations, religious leaders, and community groups must continue their work in promoting tolerance, countering radical narratives, and advocating for policies that address the root causes of terrorism.

Conclusion

The war against terrorism in Puntland is a defining moment for Somalia’s future. Puntland has shown resilience and determination, but it cannot win this battle alone. The Somali government must take decisive action to support Puntland’s efforts, strengthen national security, and ensure that Somalia does not become a breeding ground for extremism. A united Somalia, backed by strong regional and international partnerships, is the only way to secure a peaceful and stable future for all its citizens.

Somalia

How Somalia was destroyed and the actors behind the destruction of Somalia by Ken Menkhaus. Please watch the video carefully. 

“State-Building & Non-State Armed Actors in Somalia,” with Ken Menkhaus

https://youtu.be/QkzDqh9FSB4

Setesdølen: Integreringen som begynte i Grendi

I 1998 kom jeg til Grendi i Setesdalen som flyktning. Jeg fikk en veldig god start på min nye tilværelse i Norge takket være snille, omsorgsfulle og positive mennesker i denne lille bygda. Jeg har siden tenkt mange ganger at jeg har lyst til å takke setesdølene der. I desember 2021 fikk jeg sendt dette av gårde.  

 

What Islamic hygienic practices can teach when coronavirus is spreading

As outbreaks of the coronavirus spread throughout the world, people are reminded over and again to limit physical contact, wash hands and avoid touching their face. The recent Netflix docuseries “Pandemic: How to Prevent an Outbreak” illustrates how the Islamic ritual washing, known as “wudu,” may help spread a good hygiene message. Read more  

Brenning av Koranen

-->

I ett av mine barndomsminner fra Somalia er jeg på landet på sommerferie hos min morfar – vi graver et stort hull i bakken og folk kommer fra ulike kanter og kaster koraner ned i hullet. Så tenner vi på.

Vi ser flammene krølle arkene med Guds ord, røyken tar ordene med seg videre opp og ut i lufta…. På denne måten skal man ”kaste” en koran, har jeg lært. En koran skal ikke slenges rundt og behandles som vanlig søppel – den skal brennes hvis den er blitt gammel og utslitt eller ikke brukes lenger. Slik behandler man en koran, som er Guds ord, med respekt. Ordene og dets betydning forsvinner aldri fordi en muslim lærer Koranen utenat fra tidlig alder. Uansett hva som skjer, om den brennes eller ødelegges, forsvinner den aldri fra våre hjerter.

Jeg tror ikke SIAN vet dette, jeg tror ikke de leser og setter seg skikkelig inn i en muslim sine hverdager, regler, moralske retningslinjer og etiske holdninger. Ved å brenne en koran behandles den med respekt – takk for at dere gjør det, SIAN. Jeg ville gjort akkurat det samme selv, som muslim. Og akkurat det er jo både ironisk og morsomt, synes jeg – at SIAN gjør det enhver muslim ville gjort.

Nå er jeg ikke så uvitende at jeg ikke forstår at brenning av både bøker, flagg og andre ting kan være en hatytring i verste form. Det er tanken og hatet bak handlingen som blir uttrykt i selve brenningen. Ved å brenne en koran prøver SIAN å si at de ønsker å tilintetgjøre denne religiøse skriften som de mener ødelegger vårt norske samfunn. Ved å brenne Koranen ønsker de å ydmyke muslimer.

Som muslim blir jeg ikke provosert av at det brennes en koran – men jeg blir provosert av hatefulle handlinger mot en stor gruppe mennesker og deres tro. Slike handlinger og holdninger hindrer dialog og forståelse på tvers av alle religioner. Det ødelegger arbeid for et sunt samfunn med bredere respekt og toleranse for hverandre som mennesker. Personlig ønsker jeg heller å samles rundt et bord enn å stå å skrike til hverandre fra hver sin side. SIAN har valgt en side som bidrar til splittelse.

Faisal Ali-Gas
Leder, Isha Developmenr Committee

Faisal, hvorfor partiet Høyre?

Jeg kommer  fra en familie hvor pappa var statsviter og mamma var forretningskvinne. Det er hun fortsatt per dags dato i Kenya. Min far døde under krigen da jeg var ungdom og han var et stort forbilde for meg. Somalia, landet jeg er fra var  et ett-parti styrt land i min barne- og ungdomstid. 

Jeg har hatt en flott oppvekst i en familie hvor pappa var mye opptatt og ofte bortreist pga politikken. Likevel hadde han alltid tid til oss barna når han var hjemme. Jeg hørte mange heftige diskusjoner om politikk hjemme på cawayska (kveldstid) og radioen stod på til enhver tid. Vi hadde mye besøk av engasjerte mennesker. Pappa var en som samlet folk og som var en mester i retorikk. Kallenavnet hans var «urur» - en som samler (one who unites). 

Jeg har alltid hatt lyst til å engasjere meg i politikken, helt fra jeg var ung. Familien min har alltid vært støttende og oppmuntret meg til å følge mine drømmer. Pappa var mitt store forbilde og lærte meg mye. Gjennom ham så jeg viktigheten av å engasjere seg, å bry seg, og at det betyr noe for fellesskapet når man aktivt er en del av det. Det betyr noe for en selv og for de rundt en. Ved å være engasjert har man muligheten til å påvirke og endre. 

Jeg synes det er ekstra viktig å delta i politikken lokalt i Kristiansand siden jeg er del av en minoritet i egen by. Kristiansand er en flerkulturell by der innvandrere som er en minoritet beriker både samfunnet og arbeidslivet med den erfaring, kunnskap og arbeidsvilje de har. Dette må frem og det er viktig å ha ansikter til denne stemmen. Alle fortjener å bli sett og hørt og da må man også tørre å stikke hodet frem. 

Grunnen til at jeg har valgt Høyre til mitt parti er følgende: 

- Kristiansand Høyre vil bidra til en kommune der det er godt å vokse opp,  hvor skolen oppleves som en mestringsarena. Et sted hvor elever kan utvikle sitt potensiale. Det er viktig at innvandrerfamilier med barn får gratis kjernetid i barnehage slik at barna lærer seg norsk og blir bedre rustet for å klare seg på skolen. 

- kommunen skal være et sted der det er trygt og godt å bo, der kulturen gir gode opplevelser og bidrar til livskvalitet. 

- det må være rom og mulighet til å utvikle næring og arbeidsplasser og hvor det er godt å eldes. Vi må ta i bruk de ressurser som ligger i hvert enkelt menneske og legge til rette for mangfold, noe som igjen betyr at vi skaper et varmt og enda mer inkluderende samfunn.

 - det er avgjørende, mener jeg,  å ha en integreringspolitikk som bygger på grunnleggende menneskerettigheter som gir rom for alle . At kommunen, innvandrerorganisasjoner og Nav skal samarbeid om å få redusert arbeidsledighet blant innvandrere er et godt tiltak for å utligne store økonomiske forskjeller i befolkningen og for å få redusert antall innvandrere som får sosialhjelp. For Høyre er målet at alle som kan arbeide får anledning til det. Arbeid er grunnlaget for velferd, trygghet, selvstendighet og verdighet. En solid og nyskapende næringspolitikk er et avgjørende virkemiddel for å trygge jobber og å sikre dem som står utenfor arbeidslivet en ny sjanse til å komme i arbeid. Vi vil også at det skal bli enklere å etablere egen virksomhet. 

Jeg synes at Høyre er det partiet som leverer og satser på Kristiansand  slik at alle kan bidra og bety noe for byen og for hverandre. 

Faisal Aligas, 16. kandidat for Kristiansand Høyre.

Det er mennesker det handler om

-->

-->

De siste dagers fokus på asylpolitikk har fått meg til å tenke.  Som asylsøker selv på 90-tallet slapp jeg å oppleve visumplikt, gjerder, dramatisk flukt over Middelhavet og streng asylpolitikk.  Det var likevel ikke lett å forlate hjemland og familie men situasjonen tvang meg. Asylmottaket i Norge ble en trygg havn for meg der jeg fikk ro og god og nødvendig avstand fra krigen. Denne avstanden gjorde at jeg kunne tenke klart, etablere meg og starte på nytt.

Vurdering av opprettelsen av asylmottak i et tredjeland synes jeg er både urealistisk og lite gjennomtenkt. Det er ikke lett å ha et asylmottak i et annet land og samtidig stå ansvarlig for humanitær sikkerhet, rettssikkerhet osv. I tillegg vil det for et land som selv har utfordringer med migrasjon og konflikter, være en belastning å huse et annet lands asylsøkere. Som et eksempel kan jeg ta Somalia, mitt hjemland, der borgerkrig har rast i snart 30 år. Midt oppi dette har vi vært nødt til å ta imot hundre tusener av flyktninger fra omkringliggende land som Etiopia, Eritrea og Yemen. Det har vært en enorm belastning for sivile og delstatene i Somalia.

Å få det til å høres ut som en ”solidarisk handling” når man for enhver pris vil unngå at flyktningene havner i siste land (som naturlig nok er lengst borte fra konflikten), synes jeg er å fraskrive seg et ansvar. Å tvangsholde flyktningene på et annet kontinent er umenneskelig. Å overlate byrden til andre, mindre ressurssterke stater er urettferdig.

Vi kan ikke hindre folk fra å forflytte seg dit de vil. Det blir brudd på menneskerettigheter. Hvilken rett har vi til å bestemme over hvem som får lov til å flykte og kontrollere hvor de ønsker å ende opp? Alle burde ha rett til å komme seg unna dersom de ikke får hjelp der og da. Jeg synes det både er arrogant og usolidarisk å skulle nekte og stoppe mennesker fra å flykte dit de selv vil -  uansett hvilken risiko de utsetter seg for. Murer og gjerder gjør det bare mye vanskeligere.

Vi vet at det i dag finnes flyktningleirer på en rekke steder rundt omkring i verden. FNs høykommissær for flyktninger oppfordrer land til å ta imot flere kvoteflyktninger men altfor få flyktninger hentes fra disse leirene. En av verdens største flyktningleirer finnes i Kenya. Den ble opprinnelig laget for å kunne ta imot under 100.000 flyktninger – i dag bor det ca.  250.000 mennesker der under svært vanskelige forhold. Det hentes ut kvoteflyktninger derfra, men de fleste blir boende i et limbo uten mulighet for et fast hjem, utdannelse, og en fremtid for sine barn. Bl.a 5 milliarder til solidaritetspott vil ikke redusere antallet flyktninger og er ikke en langsiktig og god plan.

Jeg er veldig bekymret for menneskesmuglerne, den farlige ferden over Middelhavet og alle som drukner. Men; leirer der flyktningene stopper opp er ingen god løsning.

Det som er fruktbart er å opprette et godt samarbeid med hjemlandene opp mot dem som ikke har et beskyttelsesbehov. Vi må også få til raskere saksbehandling og returordninger for dem som ikke har et reelt behov.

Til slutt, det er mennesker vi snakker om og det er mange og sammensatte årsaker til at de forlater sine hjem og begir seg ut på flukt. De fortjener respekt.

Menneskerettigheter  - artikkel 13, 2

Menneskerettigheter -  artikkel 14, 1 og 2

Faisal Aligas

Leder, Isha Development Committee

www.isha.no